1. desember

Vel inne på Bårdar, geleides deltakerne forbi resepsjonen. Resepsjonisten, Eva, lurer på om deltakerne er der for å delta på det nye kveldskurset, flamengojazz. Noen kameramenn forklarer at hun prater med deltakerne i “Den store Kreativitetskampen”, og geleider deltakerne videre inn i sal 1. Det er en speilsal med bilder av fordums dansere, og et digert maleri av skolens grunnlegger, Bergljot Bårdar. Thomas uttaler høyt at Bergljot Bårdar er temmelig milf, før han peller seg i nesa og lukter på fingeren.

Det er laglederne Ole og Monica som ønsker velkommen. Ole, en skøyeraktig sanglærer fra Grimstad, presenterer resten av lærerstaben. Den består av Nils Erik – sangpedagog fra Stavanger, Sasha – middelaldrende dramalærer fra Tsjekkia, Paul Henry – maskulin danselærer fra de britiske øyer, Andreas Diesen – musikkteaterhistorielærer og Freddy Haugan – pardanslærer. Monica forklarer at konkurransen med jevne mellomrom vil få besøk av gjestepedagoger. Petter Vermeli tar ordet og lurer på om disse pedagogene holder høyt nok nivå, og om deltakerne får egne tannbørster under oppholdet. Etter å ha ignorert Petter, fortsetter Monica og introduserer Hilde Haugan. Hun er rektor på skolen og holder en appell, viser frem et sett med trivselsregler og ønsker lykke til.

Ole forteller at lagene snart skal settes i sving med sin første oppgave, men det gjenstår å presentere en ganske vital del av programmet, regissøren. En svensk stemme dukker opp på høyttaleranlegget. Det er Renate Stridh. Hun er en av Sveriges ledende musikalregissører, men kan også en god del om billedkunst, amerikansk fotball og biologi. Ole forteller at Renate er en slags Big Brother, som skal fôre deltakerne med konkurranser og gjøremål gjennom de neste tjuefire dagene. Petter får ordet igjen og lurer på hvordan man kan ansette en svenske til et så viktig formål. Det blir stille et par sekunder før Ole leser opp laginndelingen.

Lagene er delt inn etter stemmegrupper. Alter og basser skal utgjøre “Oklahoma”, skal ha Monica som lagleder og får tildelt Sal 5 som sitt oppholdssted. Det er en koselig, halvstor sal i toppen av bygget. Der er det et piano til øving, det er lagt nytt gulv, og man kan tisse på lærerdoene. Thomas fjoller og spør om man kan bæsje der også, men får liten til ingen respons.

Tenorer og sopraner utgjør “South Pacific” og skal holde til i sal 3, et rom uten noe særlig ventilasjon, men et piano, noen nyttige ballettbarrer og en diger pilatesball. Ole skal følge opp laget og komme med spydige kommentarer hvis noe skjærer seg.

Noen av guttene under laginndelingen. Kazoo-Gard har også sneket seg med på bildet .

Renate tar ordet over høyttaleren og forteller at den første dagen går uten utstemming. Likevel skal begge lagene i aksjon, men ikke som en konkurranse. Alle deltakerne har fått utdelt en sang og skal nå synge for hverandre i noe som kalles Stemmefrigjøring. Lærerne vil observere, ta notater, men prestasjonene vil ikke få dramatiske konsekvenser utover det å bli latterliggjort på riksdekkende tv.

Oklahoma

På plass i sal 5 er det “Oklahoma” som er først ut. Laget består av Andreas, Thomas, Daniel, Sirius, Kim Helge, Jon, Kristina, Kristine, Mari Dahl Sæter, Helga og Lill. En og en skal deltakerne fremføre sin sang, akkompagnert av Arne Borg, forfatter, pianist og krølltopp. Først ut er Lill Kristin. Hun er så nervøs at hun velter en kaffekopp i skrittet på Kim Helge, men kommer seg gjennom sangen “Mein Herr” fra Cabaret på en tilfredsstillende måte. Nestemann er Jon Henrik. Han har ikke sagt et eneste ord i hele dag, men bare sett morsk og asiatisk ut. Kristine vurderer å spørre om Jon Henrik egentlig kan norsk, men holder det inne. Det er ikke vits å skape intriger så tidlig i konkurransen. Dessuten er dette med rase et ganske innviklet spørsmål. Jon Henrik klemmer seg gjennom “Not While I'm Around” fra Sweeney Todd og treffer de høyeste tonene med en myk, men intens stemme. Andreas og Thomas hvisker bakerst og lurer på om Jon Henrik kanskje liker gutter. Det går rykter om han har jentekjæreste, men ryktene sier også at han liker å danse...

Etter Jon Henrik er det Helga sin tur. Hun tropper smørblid opp på gulvet og forkynner på bred dialekt at hun skal hun skal tolke “I'm Not Afraid of Anything” fra Songs for a New World. En ganske sår sang om det å være mor. Folk er overrasket over sangvalget, Helga er jo helt klart en morsom jente, men viser også at hun kan ta vare på slike sanger også. Ole er ganske krass i tilbakemeldingen, men folk oppfatter det som en måte å markere seg på. Konkurransen er beintøff, og man må prestere hver eneste gang.

 Etter Helga er det Kim Helges tur. Han skal synge “Breeze of the River”, enda en sang om å være forelder, men denne gangen en lutfattig og tafatt forelder. Kim Helge er en smule dårlig forberedt og putter inn banneord der han glemmer teksten. Det er tydelig når han kommer til den siste tonen, en myk ooo-ing i falsett. Verken komponisten eller deltakerne hadde nok forventet seg ordet fitte i falsett på slutten der, selv om Daniel påpeker at fitten var i fin pitch.

Doin' it the Ørsta way

Mari Dahl Sæter er neste kvinne opp, og traller i gang “You Can't Get a Man With a Gun” fra “Annie Get Your Gun”. Med både innlevelse og snert moser hun seg igjennom nummeret. Ole påpeker at spesielt snerten var merkbar og gir godkjent karakter. Kristina er rørt, det er virkelig vrient å få tak i en mann med gevær.

Daniel trår til med en av klassikerne og smyger seg lett igjennom “Music of the Night”. Ole påpeker at de stramme skinnbuksene gjorde sangen, før han ler og retter på brillene. Sirius har med seg et en egen lille forsterker som han skrur opp på to minutter og legger på litt klang. “Maria” fra West Side Story blir til en liten perle, selv om Ole gir Sirius kritikk for krøllene. Ingen Tony har noen sinne hatt krøller.

Kristine forteller at hun har hatt valget mellom tre sanger fra Chess, og tre sanger fra Kristina från Duvemåla, men falt ned på “What I Did For Love” fra A Chorus Line, en musikal de færreste har noe forhold til. Seansen er rørende, selv om Ole forteller at Kristine helst skulle hatt et kor.

Andreas fjoller seg til med «The Kite», en sang om å fly en drage gjennom ulendt terreng. Andreas viser prov på mangefull kjennskap til drager, og Thomas er den eneste som virkelig liker tolkningen. Kristina fortsetter med “Always a Bridesmaid”, en sang som harselerer lett med eksteskapet. Folk ler, hvertfall de som vet hvem John Wayne er, og som behersker engelsk over barneskolenivå.

Andreas fjoller seg til med "The Kite" under stemmefrigjøringen

Thomas er sistemann ut, og har med seg en flaske opp. Han skal synge “I'm Gettin' Married In the Morning” fra My Fair Lady og starter nummeret med å kødde litt med Arne Borg. Arne Borg tar det ganske ille opp og leverer noen nervøse akkorder, men Thomas får fullført på et vis.

Ole forteller at han er passe fornøyd og forsvinner ned til det andre laget for å få med seg deres gjennomsynging.

South Pacific

Nede i sal 3 har folk varmet opp og trippet nervøst rundt. Lars introduserer laget for en oppvarmingsmetode som består av et gummirør og en flaske med lunket vann. Poenget er å blåse i vannet, og siden innhalere sine egne bakterier. Det blir man varm i stemmen av. Kristoffer forteller de andre at han ikke er det spor nervøs, det er dette som er jobben hans. Petter og Lene reagerer på at Kristoffer virker litt arrogant, men velger å ikke si ifra, det er ingen god idé å provosere så tidlig i konkurransen.

Laget består av Kristoffer, Lene, Lars, Petter, Hannah, Hanna, Mari Fossum, Jo-Terje, Hans Magnus, Torstein og Hilde.

Jo-Terje er første gutt på scenen og setter i gang “In Praise of Women” til manges store overraskelse. Sangen er fra A Little Night Music og handler om en fyr som har mistet papirene sine. Jo-Terje er nervøs som få, og er uheldig med teksten selv om han treffer sistetonen perfekt. Ole forteller litt syrlig at tekstformidling ikke skal undervurderes i en musikallåt.

Etter Jo-Terje skal Hilde i ilden. Hun skal gjøre “To the Ladies Who Lunch” fra Company, en sang hun har oversatt selv – både til bokmål, nynorsk og gammelnorsk. Hilde er topp motivert og gir så mye av seg selv at hun besvimer over pianoet. Ole forteller de andre at han trekker for fallet, mens Torstein legger til at Hildes hode landet på en tostrøken Ass.

Etter noen minutters pause er det bøtteknotten Hans Magnus sin tur. Han har tryllet frem en låt som heter “Too Darn Hot” og er fra Kiss Me, Kate. Hans Magnus har valgt å fremføre hele sangen stående, mens han nonchalant støtter seg til pianoet. Hans Magnus følger til en viss grad opp Hildes innsats og synger til det dugger tett på de utrolig store brillene sine.

Hansa under stemmefrigjøringen - rett før han tar på seg brillene sine.

Mari Fossum følger tett på. Folk er spente, vil hun dra til med “I Have a Dream” eller “Dancing Queen”? Ingen av delene er korrekte. Mari har tenkt utradisjonelt og slått til med “Easy Money” fra The Life – en sang om å bruke sine fordeler som jente. Torstein reagerer, dette er ikke den Sophie har er vant med. Mari høster stor applaus og overlater plassen til Petter Vermeli. Han har tenkt originalt og har med seg et løvekostyme som han lett og lekent trår inn i, før han drar til med “Mean Ole Lion” fra The Wiz. Ole roser prestasjonen. Petter lurer på om det var kostymet eller prestasjonen som gjorde Ole begeistret, men Ole bare hoster det bort og ønsker Hanna Hveem velkommen opp på scenen.

Hanna skal synge “Sunrise, Sunset” fra Fiddler on the Roof, en sang originalt sunget av en aldrende mann. Hanna er minst like nervøs som Jo-Terje, men husker teksten. Ole forteller at han har gjort den samme sangen i Askim kulturhus med et ganske godt blandakor uten å gå nærmere inn på verken egen eller Hannas prestasjon.

Nestemann opp er Kristoffer. Han virker rolig og selvsikker, nesten bæsjetrengt. Folk er spente på hva Kristoffer kan prestere, han har ikke akkurat lagt listen lavt. Sangen Kristoffer skal synge heter “Cousin Kevin”, og er fra rockemusikalen Tommy. Kristoffer spør pent om han kan få med seg en medhjelper på scenen. Jo Terje melder seg frivillig og klapper ekstatisk før han blir plassert på en stol og få gjennomgå av Kristoffer i ca 2.35. Sangen handler om en slem fetter som torturerer en døvstum gutt mens foreldrene er bortreist. Folk er imponerte, Kristoffer har virkelig noe å gjøre i konkurransen.

Jo-Terje får kjørt seg under stemmefrigjøringen

Hannah Bergh-Johnsen får gleden av å fortsette gildet. Hun skal synge en temmelig trist låt om en mor som begraver barnet sitt levende. Den heter “Your Daddy's Son” og er fra musikalen Ragtime. Halvparten av deltakerne får gåsehud og Torstein og Lene gråter så mye at de må tørke snørr og tårer på sidemannen. Petter stiller spørsmål ved å tørke snørr på andre, men Ole forteller at det hører med i musikalverdnen.

Torstein får æren av å være nestemann og har fått utdelt sangen “Right Before My Eyes” - en sang om en vampyr med kjærlighetssorg. Hannah grøsser, hun hater overnaturlige historier om vampyrer og trollmenn, men holder maska og smiler falskt. Torstein er øm og fin i tolkningen og Ole er fornøyd.

De to siste ut er Lene og Lars. Lene frister skjebnen med “And I'm Telling You”, en velkjent Dreamgirlslåt. Med obligatoriske triller og massiv stemmerunk har Lene stålkontroll på den krevende låta. Lars fremfører en ganske skremmende sak. “Jasper's Confession” fra “The Mystery of Edwin Drood”. Sangen handler om en mann med splittet personlighet og Lars skremmer blant annet Hanna Hveem og Jo Terje til tårer. Ole mener at Lars leverer bra, men Lene er ikke enig. Makan til uspiselig type!

Ole forteller at begge lagene har levert tålelig bra, og at det ser ut til at det skal bli spennende å følge utviklingen de neste tjuetre dagene. Monica kommer innom og forteller at lagene nå skal finne seg en soveplass og hvile frem mot morgendagens utfordringer. Lagene kan blant annet vente seg krevende dans og en fysisk tøff immunitetskonkurranse. Kristoffer forteller at ingenting høres særlig forlokkende ut, før han legger seg i soveposen sin og tar frem en biografi om Kirsten Flagstad – en av Norges største operasopraner noen sinne.

Oklahoma:

Oppe i sal 5 er det meste fryd og gammen. Folk har begynt å bli kjent og Andreas og Thomas har allerede funnet seg en soveplass lengst inne i hjørnet. Der kan de tulle med ukjente c-kjendiser og sitere Bård og Harald. Jon Henrik har allerede sovnet i bro mens Mari DS og Helga har funnet tonen, siden begge har utdøende dialekter. Sirius har med seg en tang og sjekker om vinduer og dører er vinterisolerte. Kristina har hørt rykter som tilsier at både Andreas og Sirius har kjæreste på det andre laget. Andreas forteller at det er Hannah som er hans kjæreste, mens Sirius er mer hemmelighetsfull. Folk gjetter på både Hanna Hveem og Torstein, men Sirius avslører ingenting. Daniel blir småagressiv og mener at det er på kanten til forræderi, men blir glad når han får en bit av en hvetebolle som Kristine har smuglet inn. Folk steller seg for kvelden og ønsker hverandre en god natt. I morgen begynner alvoret, da skal en av konkurransens tjueto deltakere stemmes ut i et nådeløst allmøte. Det er 1. desember, tjueto deltakere igjen i konkurransen, og tjuetre dager til julaften.

Kredz til Hilde, Lene og Benedicte for bildene.

Innledning - presentasjon av deltakerne

19 av 22 deltakere i årets Kreativitetskamp

Desembertåken ligger tett, og Tullinløkka er fylt til randen av mennesker. Noen hoier, mens andre holder opp plakater med bilder og hjemmesnekrede slagord på. På scenen er Eirik Risholm Velle og Jon Magnus Masaki Nilsen klare med mikrofonene. Begge er fremadstormende programledere og har i tur og orden danket ut tv-personligheter som Christian Strand og Melonasjentene og har nå en stor sendeflate med sitt småsarkastiske debattprogram «Gnom, g-streng og Geithus – en kommune i Norge». Med seg i publikum har de fått med seg Lykke Kristine Moen – en mediekjent bergenser som til daglig leder NRKs storsatsning “Hva har du i akvariet ditt?”. Hun har blant annet spilt Annika i Pippi Langstrømpe på Den Nationale Scene i Bergen, og hadde stemmen til Mulan da denne ble dubbet til bergensk. Hun skal ta tempen på publikum. Noen støyende utlendinger har møtt opp på grunn av det store folketallet og danser rundt en boomblaster mens de roper noe om «fuck the police» og kylling. I et annet hjørne har det samlet seg en koloni med nyfriserte fjortiser som gleder seg til å få med seg alle mannehønkene som sannsynligvis befinner seg blant deltakerne. Selv ikke Se og Hør har klart å få med seg hvem som skal inn på Bårdar, men ryktene har det til at både forfatteren Anne B Ragde og skuespilleren Martin Garfalk (Hotell Cæsar, Ti kniver i hjertet) har fått klarsignal...

Tullinløkka - midt i Oslo - vanligvis brukt til sendeplateaktiviteter - nå brukt til folkefeiringer

På scenen kan Risholm Velle fortelle at guttene skal presenteres først og lydnivået tar seg gradvis opp. Utlendingene er skuffet og roper noe om knulling og blondiner, mens de blir observert av et titalls securitasvakter. Tjueto stoler er satt frem, elleve deltakere i alt. Allerede første dagen skal deltakene fordeles på to lag, henholdsvis “Oklahoma”, som ledes av den tidligere yrkesdanseren Monica Kreutzman og “South Pacific” som ledes av sanglærer og -instruktør, Ole Anton Thomassen. Med seg på scenen har Jon Magnus og Eirik et slags husband som kaller seg “Wicked”. De består av kjekkasvokalisten Lars Kristian Kristoffersen – kjent fra “Alt for Rognan”, en muskuløs gitarmann med artistnavnet Kurt, en blid, men liten gutt med stråhatt på trommer, Simen Gloppen og Gard Godøy Spange som spiller kazoo. De har laget årets introsang “I'm not afraid to belt those Gs”, en singel som har solgt i begrenset opplag, men som allerede er å finne på byens mange loppemarkeder.

Eirik viser til en diger skjerm og publikum får en presantasjon av første deltaker. Han heter Thomas Sævig og kommer fra Bønes i Bergen. En høy, mørk gutt gliser og entrer scenen. Noen fjortisjenter hyler litt påtatt og noen velger å kaste undertøy på den sjarmerende gutten. Thomas følger alltid siste mote og putter en g-streng på hodet før han tar mikken og fjoller litt på stand up-vis. Etter Thomas dukker det opp en litt større gutt, Kristoffer Olsen. Han er utropt til Norges nye Jan Werner og har allerede hatt konsert på Momarken. Han har også spilt tittelrollen i Annie på Oslo Nye og har en praktfull stemme. Mange av fjortisene er ikke så interessert, dessuten har han ekskjæresten, Kjersti, i publikum. Lykke får vite at hun tror Kristoffer kommer til å vinne hele dritten og holde seg unna alt av jentekjønn der inne.

Etter Kristoffer dukker det opp to gutter i en varmluftsballong. Hans Magnus Rye og Andreas Preus Efskin. Hans Magnus jobber på Thorsovteateret der han er kunsterisk leder, mens Andreas er manusforfatter og aktør på mange av Norges større scener. Se og Hør har døpt duoen “sosialt intelligente”, noe som ble ettertrykkelig bevist da Hans Magnus ledet oppfølgeren til TvNorge-serien “Blanke ark” - “Og fargestefter tel”. Der lærte han elever på Stovner videregående hvordan man takler skolehverdagen ved å fjolle fremfor å kaste murstein på lærerne. Her og Nå mener å ha bevis på at Hans Magnus er blodhomo etter et oppdrag for Nasjonalballetten, men måtte bite i seg ordene da Hans Magnus nedla en dame på toppen av deres egne bygninger.

Etter noen kjekkaser, er man nødt til å tvinge frem noen som kan vekke morsinnstinktet. Sirius Bakke, en datatekniker fra Halden dukker opp med kallott på hodet og lange jødekrøller som han river av seg og kaster til publikum. En stakkars selvbrunet tenåring kveles litt av jødekrøllene og trenger medisinsk tilsyn. Sirius heter egentlig Sven Harald, men liker å se selv som en stjerne, ikke en harrytass fra Østfold...

Etter den lille jødespøken, blir scenen fylt av lilla røyk og en gutt med asiatisk utseende dukker opp fra gulvet. Han sitter og mediterer før han gjør noen kinesiske bevegelser og blir presentert som Jon Henrik Yuen, en kineserer med mange vestlige trekk. Han forteller at han ikke er der for å vinne, men for å finne meningen med kreativitetens skyggesiden. Noen gjesper, mens en fangruppe bestående av tretten-fjorten delegasjoner fra Beijing rister med dragerangler og roper noe på mandarin.

Husbandet Wicked får slippe til litt igjen og spiller en selvkomponert låt som heter “Gay in a Bottle”. En av kreativitetskampens to homofile dukker opp i et slags gammelt lokomotiv og hilser blidt til publikum. Han kommer fra Gjøvik, heter Jo-Terje, og har vært homo så lenge han husker. Han er gift med sin Steinar og jobber med teater for handikappede. Noen husmødre jubler oppmunterende, mens fjortisene gjesper. Noen av utlendingene blir provoserte, før de blir lagt i jern og tatt med til et nærliggende fengsel.

En koloni med guttegale er på plass for å støtte sine håp

De to neste guttene ankommer i en åpen, rosa bil, Petter Vermeli og Kim Helge Strømmen. De hopper ut av bilen, og danser en selvkoreografert line dance. Petter bryter midt i og setter seg anpusten i en stol. Petter er utdannet konditor, og jobber som syngende baker på konkurrenten til Wallmanns salonger, “Vahlanns ballonger. Under en tvist i forliksrådet, ble han frikjent for plagiatanklagene, og fikk fortsette restauranten som nå teller fire syngende kokker og en jodlende hovmester. Kim Helge er den nye Odd Børetzen og har allerede gitt ut tre plater der han snakker, mimrer og skriker om de små ting i livet.

Petter Vermeli - en av deltakerne i årets Kreativitetskamp.

De tre siste guttedeltakerne heter Torstein Husom, Lars Soligard og Daniel Dystebakken. Torstein dukker opp på scenen iført Lomdrakta, et regnbueflagg og med egen tolk. Torstein forteller, via tolken, at han er guttegal. Det koker over for de resterende utlendingene som blir fratatt pass og identitetspapirer på stedet. Lars Soligard følger tett på, og senkes ned fra scenetaket. Husbandet spiller låta “Born in Singsaker, but not afraid of the street life”. Lars er en skikkelig trøndermann og har blant annet ledet Spelemannsprisen, samt gjort danseforestillingen “Fra spebarn – til pubertet" med Rikskonsertene.Han forteller publikum at han skal vinne ved å “fuck around” og avslutter med peace-tegnet, før han pusser de tøffe solbrillene sine og dumper ned i en stol.
Sistemann ut av guttene, heter Daniel Dystebakken. Han er en storsjarmør og har på seg noen åletrange skinnbukser som det oser testosteron av. Jon Magnus spør Daniel hvor godt han vil like å dusje med homofile menn. Daniel tenker seg om et veldig kort sekund før han roper “gaay” i lys falsett og blunker til publikum. Noen damer i tredveårene kniser og putter litt ekstra sminke på øyevipper og nese.

Eirik og Jon Magnus annonserer litt reklame før det er jentenes tur til å vise seg frem. Noen gutter i publikum gjør rare bevegelser med hendene og tror de er særdeles tøffe, mens Eirik leser opp første navn. Helga Haga dukker opp i en liten gummibåt. Hun er en av Norges nyeste stand-up-komikere og har gjort show med Jonas Rønning og Jonna Strømme. Man vet også at Helga ikke har mindre enn femten fanklubber på Facebook. Det går også rykter om at hun er i slekt med Paul Ottar Haga, men så langt er det bare tidsskriftet “Vi over 60” som sitter på sikre kilder.

Etter Helga spiller Wicked låten “Mamma Mia”. Hovedrolleinnehaveren i den norske oppsetningen, Mari Fossum dukker opp på en rød løper. Lykke får tak i noen medlemmer av ensemblet, og de kan fortelle at Tommy Steine skal gjøre rollen som Sophie så lenge Mari er borte. Mari forteller Eirik at det er godt med understudys, slik at hun kan rekke å vinne Kreativitetskampen i mellomtiden.

Kreativitetskampens to Mari-er

Wicked spiller opp igjen og drar til med låta “Choir, Chorus, What's the Difference?”
To av de faste kordamene i “Singing Bee” dukker opp. Hilde Skappel er førstemann. Hun har gjort stor suksess med teaterstykket “Slå på ring, slå på ring, slå så hardt du vil” - et teaterstykke som omhandler vold mot trær og busker. Hilde forteller at det skal være på urpremiere på stykket under “Gla'vold-dagene” tidlig på nyåret. Den andre deltakeren heter Mari Dahl Sæter og er senest sett i spillefilmen “Kirkenes – nordens Amsterdam” som omhandler russerhorer og tankskip . Det vises et lite klipp fra storskjermen og noen fra Kirkenes går bananas blant publikum.

Etter kordamene, dukker det opp en frittalende og utadvendt østfolding. Hun heter Kristine og kommer rett fra Sverige og Karlstad-oppsetningen av “Rocky Horror Show”. Der har hun svingt seg i lakk og lær og sunget seg til både intervju hos Skavlan og prisen for beste østfolding i Halden Arbeiderblad. Lykke har funnet frem til noen stupfulle østfoldinger blant publikum. En av dem kan fortelle at han må kaste opp, men at han har klokketro på Kristine.

Lene Kokai Flage er nestemann på podiet. Hun synger i jentebandet “Stringtruse” og gjør sporadiske opptredner i Vogue og bergensbladet “Tamburin”- et blad som tar pulsen på byens kulturliv. Eirik spør om å få en liten forsmak på hva som kan vente seerne, og Lene synger et vers fra en Dreamgirls-låt. Folket jubler, selv om halvparten ikke forstår hva sangen dreier seg om.

Etter Lene dukker det opp en person i tvangstrøye, Kristina Tyvand. Husbandet spiller sangen “Psycedelic Wedding Crasher”. Noen av de minste i publikum gråter, men Kristina forsikrer alle om at det bare er tull, hun er slettes ikke innlagt på psykiatrisk. Kristina forteller publikum at hun for tiden turnerer landet med forestillingen “Kristina – deal with it”, og forteller at forloveden befinner seg i publikum. Lykke finner frem til forloveden, Stian, som rødmer litt bak brillene.

De tre siste jentene er en fin blanding. Koreografen Hanna Hveem svinger inn på scenen, sammen med Lill Kristin Østlie og navnesøster Hannah Bergh-Johnsen. Hanna Hveem er også trønder og har koreografert musikaler som Ludo – the Musical, Psoriasis – the Musical og en musikal bygd på Ravis tekster. Lill Kristin har fått seg en øl allerede og roper noe om kyr og saltstener. Lill er selvutvnevt livsnyter og multikunstner med to gallerier i Sandefjord og en birolle i filmen “Jeg er Aksel Hennie”. Hannah er Evert Taube-tolker og skuespiller og kjæreste med en av de andre deltakerne. Hun er også valgt ut som aktør i Oslo Nyes vandreteater “Over ælva – hit, men ikke lengre” - en forestilling om rasekonflikter i den tredje verden. Noen vestkantgutter holder opp en plakat med budskapet “Vi er fornøyd med puppestørrelsen din”.

Eirik og Jon Magnus forklarer at alle deltakerne er presentert og at det er klart for reglene. Hver eneste dag skal de to lagene konkurrere i ulike kreative konkurranser. Det tapende laget må på allmøte i sal 2 og sende hjem en av sine lagmedlemmer. Hvert lag, “Oklahoma” og “South Pacific”
får hvert sitt oppholdsrom, all kontakt mellom lagene er ulovlig. Hvert lag har også en lagleder, Monica og Ole, samt et kobbel av andre lærere som skal bistå i prosessen frem mot å bli vinner av årets Kreativitetskamp. Jon Magnus forteller at premien er av det ekstravagante slaget. Det norske teateret er i startfasen når det gjelder en nyoppsetning av rockemusikalen “Jesus Christ Superstar”. Den som vinner Kreativitetskampen må ta på seg rollen som Jesus, andreplassen får tolke Judas, osv. De som er så uheldige å ryke ut tidlig, må klare seg med småroller og ensembleoppgaver. Det går et gisp gjennom publikum. Premien er virkelig ekstravagant, Andrew Lloyd Webbers suksessmusikal i ny drakt! Kristoffer Olsen lurer på om man kan slippe, og heller ta videreutdanning eller jobbe på Teater Ibsen i Skien, men programlederne kan forsikre om at kontraktene som er signert, er bindende.

Jon Magnus henviser til et ganske beskjedent bygg på andre siden av gaten. Det er Bårdar-akademiet, Norges eneste skole for musikalartister. Her skal deltakerne bo i tjuefire dager, ikke ha kontakt med omverdenen og vinneren vil bli kåret på selve julaften. Det har begynt å snø, blitsregnet er på sitt sterkeste, og tjueto talentfulle mennesker er på vei inn til total isolasjon. Det er klart for “Kreativitetskampen – jakten på Norges nye multitalent!

Vertene for årets Kreativitetskamp

Kreativitetskampen

Kreativitetskampen - 2009

Starter 1. desember - 2009

Prolog:

I 2008 la kulturdepartementet frem en plan for langsiktig satsning på kulturlivet i Norge. I samråd med diverse teatersjefer, ble det enighet om at teater skulle fenge ungdommen, jazzen var den nye popen, og at samisk kulturverksted skulle være tilgjengelig for alle. Dessverre for samisk kulurverksted, ble det ikke øremerkerket midler nok, men resten av kulturnorge skulle få et oppsving på lik linje med skole og eldreomsorg. Det norske folket var også desperate etter enere. Selv i et land med bare 5 millioner mennesker, måtte det være mulig å få tak i multikunstneren, en person som håndterte det meste...

Premien ble raskt samkjørt med Det norske teaters repertoirlister, og Trond Giske ga grønt lys. Prosjektet skulle settes ut i livet. Egne kreativitetsfestivaler ble skrinlagte, hip-hop-koreograf Vibekes Sørlies planlagte filmprosjekt “Who Are You?”, ble vurdert som risikabelt, og Dagsrevyen var ikke interesserte i syngende nyhetsankere. Tv2 tok saken i egne hender og børstet liv av et gammelt realityprosjekt. De siste årene hadde konseptet “Klasserommet – ungdomsskolen”, “Klasserommet – videregående” og “Klasserommet – folkehøgskole” gjort stor suksess hos det norske folk, og nå var det kanskje klart for å ta det ett skritt videre.

Noen kritikere brukte spalteplass til å sammenligne konseptet med “Jakten på en Grease-stjerne” og lignende kommerse påfunn, men alt ble tilbakefeid av Tv2. Dette var et program med virkelig talentfulle mennesker. Konseptet var klart: 22 mennesker, innelåst på en musikalskole. en etter en stemmes de ut, til det står igjen en vinner. Alt fra stand-up til locking ville bli representert. Folk var fra seg, dette var en gylden mulighet. Kulturen ville endelig ta steget opp blant sport og nyheter! De eneste som satte seg på bakbeina var hallingforbundet og særforbundet for akvarellmaling, men disse ble heldigvis “glemt”. Julen 2009 skulle alt sparkes igang. Bårdar-akademiet ble valgt som åsted. Det var endelig klart for “Kreativitetskampen 2009 – jakten på en multikunstner”.