15. desember

Avenue Q

Det er femtende desember, og en liten katastrofe inntreffer. Lars våkner, og finner ut at han er tom for snus, det samme gjør både Andreas, Kristine, Hans Magnus, Daniel og Kristoffer. Andreas tar til tårene og prøver å dytte noe tapet opp under leppa, men må innse at slaget er tapt. Kristoffer forbanner sin egen urutinerte, naive innstilling. Man må alltid kjøpte dobbelt så mye snus som man tror man har brukt for! Kristine presiserer at deltakerne ikke har lov til å forlate Bårdar, men Daniel legger en slu plan. Han finner frem en flaske og putter litt penger og en handleliste oppi. På den måten kan lage skaffe seg snus via flaskepost. Petter smetter inn med en kommentar og påpeker at bølgene ikke er spesielt sterke i Kristian Augusts gate, og Daniel må se at planen faller fra hverandre før den settes ut i livet.

Renate annonserer at premiekonkurransen er tilbake på timeplanen. I dag skal deltakerne testes i noe Renate kaller Parson's Farewell. Thomas er usikker på om det er noe han burde delta i – med tanke på at han har klamydia. Petter overhører at Thomas tenker høyt, og sladrer naturligvis til deltakerne fra det gamle South Pacific-laget. Lene forteller at Thomas er nødt til å gjøre akkurat som hun sier, ellers går hun rett til ledelsen.  

Det viser seg at Thomas sin frykt er ubegrunnet. Parson's Farewell er en eldgammel britisk middelalderdans, der man stort sett tripper rundt og holder høyrehånda rett over skrittet. Den ansvarlige læreren for konkurransen, heter Brit Wang og er renessanse-entusiast til det ytterste. Hun forteller litt om historien rundt trinnene paso og double, og viser lysbilder av gamle franske keisere i ballongbukser, den ene styggere enn den andre. Deltakerne skal få lov til å ta del i en konkurranse der stil er viktigere enn trinnene. To og to skal pares opp, og den duoen som leverer den mest yndige og stilfulle danseoppvisningen vinner en premie. 

Partituret til Parson's Farewell - blant annet covret av Bono

 

Siden deltakerne er elleve stykker, må én stå over konkurransen. Kristoffer, Andreas og Thomas er alle raskt oppe med hånda, men Kristoffer er raskest. Han ber pardans kysse han i ræva før han setter seg ned med en triumferende mine. Andreas parres opp med Hannah siden de er kjærester, mens Daniel og Kristine blir en duo. Daniel avslører at han har tatovert inn en heks som blir brent på bålet ved siden av chelseatatoveringen – sånn for å hylle fortiden. Petter får prøve seg med Mari Fossum – noe Mari ikke er helt fornøyd med. Petter rekker opp hånda og spør om han får plusspoeng fordi han er parret opp med en kjendis. Brit Wang har aldri hørt om Mamma Mia, og avslår Petters søknad. Lene får utdelt Hans Magnus. Hans Magnus svarer med å posere stramt til Brit Wangs umiddelbare applaus. Det betyr at Thomas og Lars blir det eneste gutteparret i konkurransen. Lars gratulerer de andre med seieren, før han tar på seg kvinnerollen i dansen.

Musikken starter i et seigt tempo, og viser ingen tendenser til å øke. Trinnene er enkle, men presise. Brit Wang flyr rundt og retter på hofter og øreflipper. Ved et uhell kommer hun borti underlivet til Thomas – og Thomas slår kolbøtte i ren refleks. Det betyr at Lars og Thomas er ute av konkurransen. Lars setter seg sporenstreks ned og forfatter et krasst brev til Thomas sine foreldre, der han beskylder dem for dårlig oppdragelse.

Konkurransen skrider frem – og Brit Wang kan kåre en vinner. Den duoen som imponerte mest var Lene og Hans Magnus – selv om Lene hadde små problemer med noen agressive vifte-bevegelser. Det betyr at begge to kan belage seg på en romantisk date på sangrom 4 med god mat, og en innleid a capella-gruppe. Lars forteller at han er glad han ikke vant, men kjenner et stikk av sjalusi. Lene forteller at Lars ikke har noe å frykte – hun vil aldri rote med en som har så store brilleglass som Hans Magnus. Hans Magnus svarer med å fremføre en minimonolog om Brille-Jeppe og jakten på evig kjærlighet. 

Hans Magnus i et tradisjonelt pardanskostyme

 

Oppe på sangrom 4 nyter Hans Magnus og Lene en bedre middag. Det viser seg at sanggruppen består av programlederne og blodfans av Kreativitetskampen. I tillegg til John-Magnus og Eirik er trioen Linn Agnete, Julie Støp Huseby og Martin Hovland på plass. Eirik forsikrer seg om at han har den fulle oppmerksomheten før han teller opp, og leder an med Bohemian Rapsody. Sangen slutter, og Julie forteller at hun har solgt alle eiendelene sine for å få en sjanse til å delta i Kreativitetskampen. Linn-Agnete forteller at hun er kvotert inn, siden hun er en åttendels same. Hans Magnus og Lene er enige om at det har vært en fin dag, og inngår en allianse de kaller «Bergenser og store brilleglass».

Blakk som ei kjerkerotte - men endelig i rampelyset

Tilbake i kantinen blir deltakerne informert om at den neste immunitetskonkurransen heter Kjenn ditt publikum. Alle deltakerne skal forberede en sang og fremføre den på Hellerud videregående skole. Det er en skole som er beryktet for svært lave poengkrav og stor andel ikke-vestlige. Renate forteller at deltakerne bør kunne prestere uansett publikum og reaksjoner. Johan skal vurdere deltakerne og gi karakterer fra A-F der a er best.

Vel oppe på Hellerud er Mari Fossum først ut. Hun har valgt seg ut en sang som heter «Bewitched, Bothered and Bewildered», en sang som er å finne i musikalen Pal Joey. Verken sangen eller sceneshowet er spesielt dristig, men noen i publikum finner likevel på å rope obskøne ord fra salen. Særlig når Mari glir over i hodeklang er det mange som kjenner det dunke på innsiden av smekken. Mari fullfører, men temmelig forbannet. Hun uttaler at hun føler seg misbrukt før hun sprader av scenen til stor undeholdning for enkelte i publikum.

Åstedet for årets auditionteknikk

Thomas er neste mann opp på scenen, og har prøvd å finne frem til ungdommens dille. Ustyrt med jo-jo og blinkende sko rapper han seg gjennom «If I Can't Love Her» fra Beauty and the Beast. Publikum henger godt med å digger til musikken før noen andregenerasjons innvandrere påpeker at Beauty and the Beast ikke er skrevet som rap. Thomas blir pepret med kebab og buet av scenen. Heldigvis rekker han å selge blinkeskoene til noen på første rad. 

Thomas stiller i moteriktige klær på Hellerud videregående

 

Petter Vermeli har tatt forhåndsregler og utstyrt seg med en batong og kebabsikre brilleglass. Likevel går det likedan med han som med Thomas. «One Song Glory» fra Rent handler til en viss grad om dop og rusproblemer – men problemet er at den ikke handler nok om dop og rusproblemer. Petter forsøker å legge inn noen referanser til livet som minoritet på østkanten, men har svært liten erfaring fra ordentlig byliv. Ingen skyter hval med harpun i Groruddalen.

Kristine er nok den som har forberedt seg best. Hun har skaffet seg en t-skjorte som det står «Fuck the police» på og gjør en låt fra den norske barnemusikalen «Folk og røvere i Kardemommeby», nemlig «Politimester Bastian». Her latterliggjør hun politimester Bastian på alle mulige måte og harselerer med strukturen innad i sikkerhetspolitiet. Noen i publikum synger faktisk med.  

Daniel og Lars fremfører henholdvis «High, Flying, Adored» fra Evita og «Giants In the Sky» fra Into the Woods. Ingen av sangen faller, utrolig nok, i smak hos de fremmøtte, selv om Daniel gjør hele sangen forkledd i burka. Noen av de glupeste i salen finner likevel ut at Daniel er mann og sender en fatwa etter ham. Etter å ha forklart hva en fatwa er, blir Daniel engstelig, men får trøst av Kristoffer.

Hannah har også dristet seg ut på scenen med all for drøy utringning. Selv ikke en glimrende «Diva's Lament» fra Spamalot kan stagge massene, og Hannah må ta imot kommentarer som omhandler ulike former for airbagger og hoppeslott. Kristoffer har klart å smugle med seg en falsk ID inn på scenen. Han påstår at han kommer fra UD og at han ikke tolererer noen form for tilbakemelding mens han synger. Publikum tar til vettet og gir Kristoffer fritt spillerom. Det spillerommet bruker han godt og gjør Anthem fra Chess. Noen Chess-entusiaster fra Albania verdsetter sangen og klapper høflig når den er ferdig.

Hans Magnus drar nytte av situasjonen, og fremfører en liten jazzperle fra musikalen Golden Rainbow - «I've Gotta Be Me». Folk er fortsatt nervøse for at UD er i området og sitter musestille på stolene sine, selv om jazz ikke fenger nevneverdig. Andreas går imidlertid i en grov felle og presenterer seg selv og sangen sin på gebrokkent norsk – bare for å være morsom. Etter noen linjer av «Me» fra Beauty and the Beast, er han bevisstløs på en båre, på vei til Ullevål sentralsykehus. Hannah blir forferdet, men blir beroliget av at Andreas puster nogenlunde jevnt.

Lene får totalnoia og gjør «I Need a Hero» i rekordraskt tempo, før deltakerne pakker sammen sakene sine og kaster seg inn i ventende biler.

På allmøtet forteller Ole at Andreas trenger et par dager på å lære å gå igjen – og at han er ute av konkurransen. Han vil bli tildelt rollen som apostelen Peter i Jesus Christ-ensemblet. Petter synes det er en smule trist, men lurer av ren nysgjerrighet på hvem som ville vunnet konkurransen. Johan skyter inn at både Kristoffer og Mari Fossum lå godt oppe på karakteren A, mens Thomas nok var den svakeste med sin D/E. Ole forteller at konkurransen nå begynner å nærme seg det kritiske stadiet der man kan begynne å håpe på rollen som Jesus. Etter å ha forsikret seg om at Andreas ikke er dødstruende skadet, bryter det ut en spontan applaus. Det er nå konkurransen virkelig starter. Det er 15. desember, 10 deltakere igjen i konkurransen, og 9 dager igjen til jul. 

Konkurransen tar farvel med nok en deltaker - den tristeste avskjeden så langt